Dannet eller bakstreversk?

Studentene har blitt dummere, skriver Aftenbladet i dag. Og noen skylder på skolen og pc-ene. Er ikke enig der, kjenner jeg.

Problemet ligger ikke hos skolen, men på et høyere plan - det er snakk om hele samfunnet. Vi skal være så forståelsesfulle og åpne for hele verdenssamfunnet og nye impulser, at vi blir totalt uten ryggrad. Det er blitt farlig å legge føringer for barna, både i barnehage, skole og privat, for hvilke verdier man verdsetter og prioriterer, fordi man da står i umiddelbar fare for å såre noen. Resultatet blir vinglende mennesker som shopper rundt på øverste hylle blant verdier, holdninger, religioner og livssyn - de snur kappen etter vinden, sårer ingen (mener de i alle fall selv)og er såååå selvstendige. At resultatet også fort blir fremmedgjøring og psykiske problemer (som jo er et stigende problem), er en helt annen sak.

For å bli trygg på hvem du er og kunne ta stilling til hva du mener er godt/dårlig og rett/sant, er det nødvendig å ha en ballast med seg, en god, gammeldags dannelse. Stort sett har noen tenkt de fleste tanker før deg, det er et system i "galskapen" og det er en grunn til at verden og du er der vi/du er. Det å ha denne dannelsen i bånn gjør det lettere å forholde seg til verden, også i dag. Selv om det er noe som skjedde eller ble laget for hundrevis av år siden, så tilhører det den verden du lever i i dag, den verden du skal føre et liv i. Vit hvem du og dine er før du prøver å skjønne resten av verden.

Dessverre er det bakstreversk og intolerant å tenke slik.

Den store, lange ferien...

... har begynt i dag. Jeg beveger meg euforisk mellom hagebenk og pc; det er enda uvirkelig og egentlig litt for godt til å være sant. Er det virkelig ingen stiler å rette? Og er det virkelig ikke kommet en eneste melding på It's Learning? Skal virkelig ikke vekkerklokka stilles på sju de nærmeste par månedene? O, store, uvirkelige lykke...

Det siger innover meg at livet er ganske deilig. Denne plutselige friheten gjør at tærne krøller seg ekstra godt rundt gresstråa, av bare pur forventning. Humla kan bare suse, og det samme må gjerne vepsen gjøre, de som så eplekjekt har okkupert fuglekassa på lekehytta. Og jeg kan med god samvittighet la ungene springe lykkelige på sjølstyr, til de selv ber om å få legge seg.

Og jeg kan glede meg over et glass rødvin og ei stripe eller to (eller kanskje tre - det er tross alt ferie!) med kokesjokolade - og jeg kan gjøre det med god samvittighet, for det er jo ferie, og sunt er det, sier forskerne. I dag sier de til og med i Dagbladet at det er sunt å ha noen kilo for mye - man lever lenger da. Da begynner livet å bli fint...

En gang for lenge siden, i vinter eller vår eller for halvannen uke siden, tenkte jeg at jeg burde blitt en syltynn blomsterdekoratør som knasket knekkebrød og gikk på Grete Roede-kurs. Det stod for meg som mye lurere enn å være en smålubben norsklærer med stiler og karakterklager og varselskjema og vurderingskriterier og fraværsføring og...

Nå er jeg livsnyter.

Gleden over i dag. Håpet om i morgen.

Den fødte nordmann

Jeg har gått på ski i ferien. Bortoverski, vel å merke. Min bedre halvdel trives vel så godt på nedoverski, men jeg må ha dem som går bortover. Etter ni år uten verken bortover eller nedover, kunne jeg konkludere med at underholdningsverdien ved meg stiger betraktelig med dem. Sånn sett burde jeg vel ha tredd på meg nedoverski, for å gjøre det verdig en Montreux-rose, hvis noen tilfeldigvis var ute med hjemmekameraet sitt. Men så skjedde altså ikke. Jeg sleit meg både oppover og nedover på mine nyervervede bortoverski. Forunderlig lite bortover, når jeg tenker meg om. Vi er absolutt ikke Danmark. (En besnærende tanke, forøvrig; hadde landet vært flatere hvis vi fortsatt var under Danmark? Og ville ikke det i så fall vært en ubetinget fordel?) Men god fysisk trening var det uansett i det at bortover-en uteble. Smøretrening fikk jeg også. Først glider, før skiene i det hele tatt forlot hytteveggen. Det gikk nøyaktig fem meter før det ble konkludert med at her måtte vi til med alle de fargerike boksene i den like så nyervervede smøreveska fra Swix. Og vi starta med raudt. Uten resultat. Blått. Niks. Så fikk jeg et nytt bekjentskap: Klister. Den største tuben av alle i veska skulle vise seg å bli den mest brukte. Et fantastisk middel. Det klistrer deg fast til snøen så du kan gå i rett vinkel ut fra fjellveggen, uten et eneste fiskebein. Men det klistrer også vottene dine fast til staven, niåringens lange, fagre hår til seg selv og dalstroka innafor, kvikklunsjen (tidligere omtalt på denne bloggen) til jakka og solbrillene til kinna. Halleluja for klister. Det klistrer og sinker også i nedoverbakker, men dessverre ikke så mye at jeg blir i besittelse av mestringsfølelse. Så derfor, da jeg etter seks og en halv time og nesten ei mil på mine vel smurte bortoverski, stod på toppen av trekket og så hytta i enden av den ukristelig bratte bakken (og visste at alternativet var ytterligere ei mil i sporet), tok jeg av de før omtalte ski og bar dem ømt og kjærliglig ned bakken. Jeg bar både dem og stavene og min sønns ski og staver og min datters ski og staver. Med klister.

Ferien står for døra...

Det er et fenomen som alltid har undret meg: Jo nærmere en ferie kommer, jo mer uutholdelig lenge er det til den er der... Vi snubler oss gjennom mørke januarmorgener og slapsete februarfortau og reflekterer ikke synderlig over det. Men så: Plutselig viser kalenderen sju-åtte dager til vinterferien, og du kjenner at det er sannelig ikke ett sekund for tidlig! Egentlig burde den begynt i stad. Og de sju-åtte dagene blir uhorvelig lange.

Men nå er den endelig her, ferien! Av og til er det enda bedre enn vanlig å ha fri på fredager...

God ferie!

Det hellige tretallet

Jeg undrer meg stadig over at verden er lagt opp rundt prinsippet at alle par som makter å formere seg, ender opp med to avkom. To barn er visst det eneste saliggjørende. Minstemann her i huset hadde ikke engang kommet seg velberga ut i verden før det begynte å gå opp for oss.

Bilen, f.eks. : Selvfølgelig sikrer man den oppvoksende slekt så godt man evner, selv om man selv har vokst opp med turnøvelser i baksetet på ei oransje folkevogn (som knapt hadde seler til sjåføren...). Men altså: Dagens normer og regler og undersøkelser og tester viser at trepunktsseler er det beste og det riktigste å sikre både små og store med. Hadde vår høyt elskede kjøredoning dette? Nei. Den midterste i baksetet var nok bare en topunktsele. Altså var nytt kjøretøy påkrevd.

Og så har vi hotellrom. To voksne og to barn, javel, det passer fint i tilbudsprisen - men tre barn!!? Nei, er man så overmodig at man går inn for å befolke verden alene, er det bare suiter som gjelder. Og de er jo som kjent sjelden på tilbudssida...

I samme leia finner man pakketurer. Stakkars tredjemann, som knapt synes i terrenget, han koster virkelig dyrt! Ikke det at man vurderer å la ham bli igjen hjemme eller kvitte seg med ham, men sure penger er det.

Og så, seinest i dag, når jeg står og hamstrer kvikk-lunsj på billigsalg (vinterferie snart!), går det plutselig opp for meg: Til og med høyt elskede Freia boikotter mitt tredje barn! For hvor mange striper er det i en kvikk-lunsj? Nemlig, ja: Fire. Hvordan deler man en kvikk-lunsj i en familie på fem? Da må man altså kjøpe flere. La oss da si to, eller til sammen åtte striper kvikk-lunsj. Er man da edel, kan man la barna få to og de voksne én stripe hver. Jeg er ikke edel. Jeg er et sjokoladeslukende mamma-monster som eter sjokolade med begge kjakene, og da er ikke én stripe kvikk-lunsj nok, når det finnes andre i umiddelbar nærhet som faktisk koser seg med to! For at alle skal få like mange striper, må jeg faktisk kjøpe hele fem kvikk-lunsj. Og tilbudspakkene er alltid på to eller fire. Den femte må jeg kjøpe til fullpris...

Det store,nye...

...er alltid litt skummelt, så også en blogg. Men jeg får prøve meg, vil ikke ha på meg at jeg er feigere og mer utdatert enn mine kolleger... Så her er mitt aller første innlegg på min aller første blogg!