... har begynt i dag. Jeg beveger meg euforisk mellom hagebenk og pc; det er enda uvirkelig og egentlig litt for godt til å være sant. Er det virkelig ingen stiler å rette? Og er det virkelig ikke kommet en eneste melding på It's Learning? Skal virkelig ikke vekkerklokka stilles på sju de nærmeste par månedene? O, store, uvirkelige lykke...
Det siger innover meg at livet er ganske deilig. Denne plutselige friheten gjør at tærne krøller seg ekstra godt rundt gresstråa, av bare pur forventning. Humla kan bare suse, og det samme må gjerne vepsen gjøre, de som så eplekjekt har okkupert fuglekassa på lekehytta. Og jeg kan med god samvittighet la ungene springe lykkelige på sjølstyr, til de selv ber om å få legge seg.
Og jeg kan glede meg over et glass rødvin og ei stripe eller to (eller kanskje tre - det er tross alt ferie!) med kokesjokolade - og jeg kan gjøre det med god samvittighet, for det er jo ferie, og sunt er det, sier forskerne. I dag sier de til og med i Dagbladet at det er sunt å ha noen kilo for mye - man lever lenger da. Da begynner livet å bli fint...
En gang for lenge siden, i vinter eller vår eller for halvannen uke siden, tenkte jeg at jeg burde blitt en syltynn blomsterdekoratør som knasket knekkebrød og gikk på Grete Roede-kurs. Det stod for meg som mye lurere enn å være en smålubben norsklærer med stiler og karakterklager og varselskjema og vurderingskriterier og fraværsføring og...
Nå er jeg livsnyter.
Gleden over i dag. Håpet om i morgen.
Plutselig tilbake
for 15 år siden
